Mye har vært skrevet om frigjøringen av Norge og tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945.

En mindre kjent historie, som ikke har fått plass i historiebøkene, handler om en gruppe journalisters spontane reise til Oslo dagen før. 

På flyplassen fikk de den tyske kommandanten til å kapitulere. Så reiste de inn til en jublende folkemengde i Oslo. Senere er historien i stor grad glemt.

Bare Norge igjen

De første dagene i mai 1945 ble land etter land frigjort. Hitler var død, Tyskland var knekt.

De berømte krigskorrespondentene Alan Moorehead og Alexander Clifton hadde dekket andre verdenskrig fra start til slutt. De hadde fulgt de allierte styrkene i kamp, nederlag og til endelig seier.

7. mai 1945 spiste de to britene frokost på et hotell i København. Der hadde de rapportert fra frigjøringen av Danmark to dager før.

Nå var det bare Norge igjen, oppsummerte de ved frokostbordet. Men ingen de spurte i København, visste noe om planene for frigjøringen av Norge. Det forteller Moorehead i boka Eclipse.

Ventet på kommisjon fra London

Denne dagen var alle i Norge sikre på fred og hadde forsiktig startet feiringen, men tyskerne hadde fortsatt ikke kapitulert. Det skulle de gjøre til en alliert militærkommisjon med britiske og norske offiserer, som var på vei fra London.

Den norske regjeringen i London hadde gitt fullmakt til Hjemmefronten om å opptre på deres vegne. 40.000 menn og kvinner var i gang med å ta Norge tilbake, men fortsatt var det 350.000 tyske soldater i landet.

I København fant de to journalistene ut at de vil få med seg frigjøringen av Norge. 

De traff på to britiske piloter med tilgang på fly, som likte planen. Den danske journalisten Ebbe Munck og noen fotografer ble også med.

Ville tyskerne skyte dem ned?

De tok av i strålende solskinn, skriver Moorehead i boka Eclipse. Kart over Norge og flyruten hadde de funnet i et russisk fly.

Men turen var ikke godt planlagt. Først da de var i lufta, begynte de å tenke over hvilken situasjon de ville komme til. Hadde de allierte styrkene ankommet? Hadde tyskerne kapitulert? Om ikke, ville de skyte på flyet deres? Ville tyskerne la flyet lande? Ville de selv bli arrestert?

– Det var det verst mulige stedet og tiden å tenke over disse spørsmålene, skriver Moorehead, for nå så de kysten av Norge.

– To svenske soldater var også med i flyet. Jeg vet ikke hvorfor, men de passet godt inn i galskapen med denne turen, skriver Moorehead.

Fant flyplassen på tredje forsøk

De kikket ut av vinduet. De så ingen norske flagg vaie, men det var heller ikke noe luftskyts.

Da de fløy over Oslo, så de at folk var ute i gatene. Etter tre runder rundt byen, fant de flyplassen. Den var full av tyske fly.

– De signaliserte til oss at vi ikke skulle lande, men piloten bestemte seg for å gjøre det likevel, skriver Moorehead.

Tyskerne stirret på dem da de kom ut av flyet. Pilotene var i blå uniformer, de to svenske i grønne, mens journalistene var kledd i khaki.

Mens de ventet på kommandanten av flyplassen, kom tre entusiastiske, britiske piloter bort til dem. De hadde brutt seg ut av en fangeleir samme morgen. 

Ville ikke ta nazisten i handa

Etter hvert kom en tysk oberst og flere offiserer bort til gjengen av journalister og flymannskap. De gjorde nazihilsen og obersten ville håndhilse på de to pilotene i uniform.

Men de ville ikke hilse på ham. Obersten startet likevel forhandlinger i formelle vendinger. Alexander Clifford kunne tysk og overtok. Han forlangte at tyskerne skulle overgi seg til dem, skriver Moorehead.

Obersten innvendte at han hadde blitt fortalt at det skulle komme en kommisjon fra London i et helt annet fly, og at kapitulasjonen skulle skje ved midnatt.

– Clifford insisterte på at de måtte overgi seg nå og ba obersten ringe sin overkommando, skriver Moorehead.

Kapitulerte Fornebu

Obersten tvilte fortsatt, og han mislikte fotografene som ropte instrukser. Clifford truet med å ringe overkommandoen selv. Da ga tyskeren seg, og Fornebu var over i britiske, danske og svenske hender.

Clifford ba så om tre biler. Den ene brøt raskt sammen, men Clifford stoppet en bil med to tyske offiserer og forlangte at de kjørte dem til byen.

Da folk i gatene oppdaget bilene med folk i uniformer som ikke var tyske, kom de løpende.

– Vi så en spontan, eksplosiv og smittsom lykkefølelse, skriver Moorehead.

Menneskemengden ble raskt vanskelig å kontrollere. Tyske soldater holdt folk tilbake fra bilene.

– Så kom det gutter fra hjemmefronten for å hjelpe. Arm i arm med sine bitre fiender klarte de rydde veien, skrive Moorehead.

Hi-yah

De stoppet ved Grand hotell. Der ble de overøst av flagg og blomster.

– Nordmenn har et helt spesielt gledesrop. Det høres ut som hi-yah, skriver Moorehead.

På Grand ble de dyttet ut på balkongen mot Karl Johan. Et hav av folk jublet og viftet med flagg. Så sang de nasjonalsangen.

– Mennene sto ranke, mens kvinnene gråt, minnes Moorehead.

En av pilotene holdt tale til folket utenfor. Så holdt alle taler. Nasjonalsangen ble sunget på nytt, mens tyske soldater sto rundt i mengden.

Inn i suiten på Grand strømmet det inn folk som overrakte blomster og champagne. En full mann holdt sin egen tale fra balkongen. To fra Hjemmefronten dukket opp, rett fra fangeleir.

De ansvarlige tok grep

Situasjonen utviklet seg raskt, og Moorehead mente de burde finne noen representanter for myndighetene som kunne ta byen fra tyskerne.

Utenfor fortsatte folk å juble og rope sitt rare hi-yah hi-yah. Støyen avtok bare når vi holdt taler, skriver Moorehead.

En delegasjon av ansvarlige personer dukket opp og fortalte at den allierte kommisjonen var på vei for å motta den tyske kapitulasjonen.

– Politisjefen tilbød å eskortere oss tilbake til flyplassen. En av pilotene fikk sagt sine siste ord til folkemengden om at vi hadde beundret motstandskraften deres, skriver Moorehead.

En lang dag

De dro tilbake til Fornebu. Obersten hadde forsvunnet. De tre britiske pilotene var fortsatt der og hoppet om bord.

– Norge var ute av krigen. Vi fløy mot et Europa hvor det bare var fred. Så mange frigjøringer, så mange tragedier. Vi satte oss tilbake og sovnet. Det hadde vært en lang dag, skriver Moorehead.

Dagen etter skriver Moorehead om hendelsen i avisen han jobbet for, Daily Express i London.

I Norge blir journalistenes overtakelse av Fornebu og triumf på Karl Johan knapt nevnt. Bare Dagbladet og Moss Avis omtaler hendelsen. Den danske journalisten, Ebbe Munck, forteller at de var overrasket over at deres fly kom før den allierte militærkommisjonen. De ble enda mer overrasket over at kommandanten på Fornebu trodde at de var kommisjonen og overga flyplassen til dem.

Rasende politimester

Historien var kanskje for useriøs i disse viktige dagene. Det var også så mye annet som skjedde, som ble ansett som viktigere. Det var dessuten mangel på avispapir.

Historikere som har skrevet om frigjøringen av Norge, nevner heller ikke at Fornebu ble gitt over til sivile og piloter på spontan tur. Med unntak av journalisten Alf R. Jacobsen i sin bok 1945.

Han skriver at politimesteren var rasende over hendelsen og at britene ble jaget ut av Oslo. Han ville ikke at frigjøringsdagen skulle ende i farse.

Historiker Ole Kristian Grimnes fant ikke plass til spontane initiativ i sitt store verk om Norge i andre verdenskrig. 

Ryddig prosess

Der er frigjøringen skildret som en ryddig og rolig prosess. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst natten mellom 8. og 9. mai. Vidkun Quisling ble arrestert sammen med andre ledende norske nazister. Den tyske rikskomissæren Josef Terboven tok livet av seg, andre tyske offiserer ble arrestert og soldatene sendt fortløpende ut av landet.

Regjeringen i London og Hjemmefrontens ledelse i Oslo hadde planlagt overgangen fra krig til fred meget grundig, skriver Grimnes.

I den versjonen passer Mooreheads fortelling dårlig inn.

Siste, strålende opplevelse

Mooreheads bok Eclipse kom ut høsten 1945. Den blir anmeldt i flere norske aviser. Heller ikke der blir heisaturen hans til Norge nevnt, annet enn i forbifarten.

Avslutningen av boken «viser de siste stadier av Tysklands sammenbrudd, kapitulasjonen, redslene i konsentrasjonsleirene og kontrastvirkningen da forfatteren umiddelbart etter opplever Danmark og Norges befrielse,» står det i Aftenpostens anmeldelse 10.12.1946.

Vårt Land har også en fyldig anmeldelse av boka. «Danmark og Norge i frihetsrus blir forfatterens siste strålende opplevelse», står det der.

Referanser: 

Alan Moorehead, Eclipse. Penguin Books, 1945 / 2022.

Alf R. Jacobsen, 1945. Hat, hevn, håp. Vega forlag, 2016.

Ole Kristian Grimnes, Norge under andre verdenskrig, 1939-1945.  Aschehoug, 2018.

LES OGSÅ:

Spionene som la grunnen for tysk invasjon i Norge

De ble tvunget til å jobbe for de tyske okkupantene og bombet av britiske fly